Ja, da var det blitt mai gitt og allerede 2 dager inn i denne sprelske måneden kjenner jeg overbelastninga på kroppen. Mai er den tiden da alt virkelig våkner til liv igjen etter en vinter i dvale. Nå har ikke vinteren vært så hard her i Oslo i år, men dvalesyndromet er uunngåelig uansett grader. Det er lyset som styrer oss da, eller mangelen på lys rettere sagt.
Denne forvandlingen skjer nettopp i mai. Etter å ha vært formet som en sofa i hele vinter spruter blodet nå rundt om i kroppens kriker og kroker. Sola skal brenne nakken din for første gang mens du drikker øl helt til du glemmer hvilken dag det er og forsover deg til den eksamenen du har studert i et helt år for å ta,
kroppen din skal venne seg til å være redusert flere dager i uka fordi bla alle de kule banda skal spille konsert,
du skal spise uregelmessig og dårlig,
forelske deg i stort sett alle rundt deg,
røyke sigaretter daglig, få den årlige bronkitten og høysnua, begynner på astmamedisin og ty til alternative løsninger,
bruke klær du ikke har brukt på lenge fordi alle favorittplaggene ligger i den gedigne skittentøyshaugen du aldri rekker å begynne på,
leve fra hånd til munn fordi du fyrte av halve lønna natt til første mai på en helt ukritiske måte,
få 60 nye samboere over natta fordi oppvasken har blitt en slags kunstinstallasjon du bare går forbi,
gå i minst 3 tog, se/høre minst 9 russebusser og tråkke oppi minst 5 oppkasta kebaber før måneden er omme. Med andre ord er det bare å stålsette seg! Jeg for min del brenner allerede lyset i begge ender og må mest sannsynligvis legges inn for restituering en gang uti neste uke hvis jeg skal klare å få med meg min egen og Norge sin burdag.
Men sånn er det i mai, da eksploderer vi av lykke og går inn i en manisk tilstand før sommerens depresjon kommer og knuser hele idyllen. Så kom mai du skjønne milde, du maniske megge, du nådeløse hurpe, du heidundranes stappmetta...
Ja, og siden jeg har glemt å handle mat i det siste var det skammelig koselig å få komme til søster på ball-middag her om dagen. Spesielt hyggelig synes jeg det var at en mesterkokk som henne valgte å la seg inspirere av meg for anledningen...