En tur ned mat-memory lane

I dag ble jeg tatt med på en tur ned mat-memory lane og den skal jeg fortelle om nå:

Jeg vokste som sagt opp på 80-tallet i et lite byggefelt på vestlandet. Som de fleste andre familier hadde vi faste dager for visse retter og hjemme hos meg var tirsdag, lørdag og søndag barnas dag. Men mandag, onsdag og torsdag derimot var potensielle dager for middagsmat man overhodet ikke hadde lyst på. Jeg var som barn flest og likte ikke fisk av den enkle grunn at bein i maten har samme effekt på meg som hår i maten, jeg brekker meg. Men struma skulle en ikke få så fisk måtte en spise om en brakk seg aldri så mye.

Noen fiskeretter var ok, men når jeg kom hjem fra skolen med et sug i magen og fiskekake-lukta slo mot meg ble jeg plutselig mett. Det var den værste retten på beinfronten da hver bit inneholdt potesielt et lite bein og du får ikke sjekka kaka på samme måte som fileen. Jeg satt nemlig med lupe i tre timer før jeg spiste det minimale jeg måtte av fisk og mamma brydde seg ikke om hvor lang tid det tok å spise opp så lenge det gikk ned. Men en gang, rett etter at jeg hadde fått servert fiskekake hos en vennine, hvorpå hun spydde ved bordet sikkert på grunn av bein, klarte jeg ikke tanken på å spise det igjen. Likevel fikk jeg klar beskjed om å bli sittende til jeg hadde spist opp alt, men uansett hvor mye jeg tenkte på barna i Afrika så ble jeg ikke sulten. Iløpet av de to timene jeg satt der klarte jeg omsider å klekke ut en brilliant sabotasje-ide´ som skulle redde meg ut av situasjonen akkurat i tide til barne-tv.

På denne tida var det så populært med viskelær og alle samla på det. Noen hadde hørt fra en kusine i Oslo at det gikk an å lage egne viskelær i ovnen så vi viska opp alle de vi fikk tak i og samla visket på norgesglass. Dette skulle vi smelte om til verdens største viskelær. Av den grunn hadde jeg et viskelær i lomma på dette tidspunktet. Det skulle viskes opp iløpet av kvelden, men nå befant jeg meg i en krisesituasjon! Jeg satset på at de andre ville forstå og pella det lille blå marihøne-viskelæret i tusen biter som jeg strødde over tallerkenen med iskald middag. Da mamma kom inn fra hagen og så meg sittende der fortsatt tror jeg hun ble så grepet av staheten og viljestyrken jeg hadde vist at hun lot meg gå. Om hun så de blå viskelær-bitene vet jeg ikke, men jeg rakk ihvertfall barne-tv...

Jeg kom på denne hendelsen i dag fordi jeg fant dette på vei hjem fra butikken. Noe man forøvrig aldri fant langs veiene da jeg var liten...

Så lagde min favorittperson Linn kjempegod middag til meg med masse jern og ingen fare for bein. Hun kunne også fortelle at rødbeter er et afrodisium på lik linje med østers så løp og kjøp! Og er du ekstra interessert kan du få mer info om denne geniale rotfrukten her : http://www.lovebeetroot.co.uk/fastfacts/

Upretansiøs søndag...

I dag skjedde det hovedsaklig to ting:

Jeg fant en pære og en potetgull-pose som passet sammen...

Jeg så på de fine brus-boksene som smaker møkk i ca 6 minutter inne på Deli...

Så gikk jeg hjem og la meg på sofaen igjen.

Never argue with success!

Nr 1, rolig movie-night med nåkkå attåt:

(Og ja, det ser rart ut, men brunost med paprika er kjempegodt og veldig riktig! Og for den eventyrlystne anbefaler jeg også å prøve brunost med majones, det lærte jeg av storebror. Melk on the side anbefales og en sus eller to etterpå for litt ekstra døs.)

Nr 2, billig svingstang for den med borrirau (uttrykk fra Fræna om den som ikke klarer å sitte stille):

(Rosé cava av typen under 100-lappen med fire druer oppi. Bruk frukt etter ønske, drikk opp og spis deg ut-på-byen-mett rett før du flyr ut døra til nærmeste dunka-dunka sted.)

Nr 3, ute i det fri med bål og skikkelig koselig stemning, langt fra byens larm:

(Pinnebrød, verdens mest undervurderte rett; Godt, enkelt og hyggelig!)

God kveld og lykke til!

Some die young, I wount.

I dag er det akkurat en måned igjen til jeg har bursdag. Dette tar jeg med knusende ro da hvert år er en ny mulighet til å gjennomføre en feiring mer vellykka enn den forrige. Ja, så jeg har allerede begynte å legge festplaner for den store dagen. Og du tenker kanskje nå at jeg feks kommer til å benytte meg av catering til den store begivenheten, men det er for late eller feige mennesker. Jeg anser meg selv som ingen av delene og tenker dermed å varte opp mine gjeste med egenprodusert mat. Takket være denne bloggen er nå folks forventninger ganske lave og jeg kan heller boltre meg i gleden over å gjøre det jeg liker best; lage mat til andre! Til nå har jeg bestemt at jeg skal lage min første cabaret, men uten sånn gele for det er så kvalmt. Det blir med sånn hvit greie, fisk eller hva det er. I tillegg kommer jeg til å lage en gigantisk Smörgostårta da den holder seg godt og lenge. Da er det ikke krise med rester om det kommer 3 og ikke 300 folk.

En annen ting med å lage for mye mat er at man kan ha attpålag. Det er obligatorisk der jeg kommer fra. Ja og så blir det såklart kakebord, med ca en kake per pers, også i kjent vestkant-style. Jeg tenker å leie inn en fotograf til å ta bilder av all maten slik man også alltid gjør på vestlandet, tar bilder altså (Innleie av noe som helst er de for gnetne til). Ingen får sprette en eneste kake før alle har fått tatt 5-7 bilder. Dette kommer også til å gjelde under min bursdag.

Jeg har opplevd endel bursdager til nå og en jeg husker spesielt godt var i 2003. Da dro jeg til Irland med min nåværende kjæreste og kjørte rundt i landet i to uker. Husker at jeg hadde veldig store forventninger spesielt til denne dagen, noe jeg med åra har lært er helt totalt bortkasta. En annen ting jeg også har lært er at hvis du skal ha det moro må du stå for den moroa selv. Forventinger er drepen. I dag synes jeg det er morsomt å tenke tilbake på nettopp denne 2003-dagen, men den gangen husker jeg at skuffelsen var enorm da det jeg fikk var en XL Subway-baguette under et stopp i Galway. Etter å ha spist pasta med ketchup i en uke hadde jeg nok forventet en slags oppgradering på bursdagen, men det er ikke alle mennesker som skjønner det der med bursdager.

Men jeg har et livsmotto som jeg prøver å leve etter og det går ca slik som dette: Hvis du er bitter og sur ligger bare dritten på lur, er du derimot realativt blid er plutselig ting på gli...det fant jeg på nå....Uansett da så er det noe med det å ikke være så forbaska negativ, noe jeg var i mange mange år nesten uten å være klar over det. Ikke før jeg ble utsatt for mennesker som var enda mer negativ enn meg selv skjønte jeg hvor utrolig slitsomt det er å omgåes! Så jeg begynte å tenke at, nei marit, nå må du slutte å ta ting så tungt. Ja, og så må du slutte å ha så store forventinger til livet! Og når det gjelder det å feire bursdag så er jeg all for it! Jeg elsker det faktisk og jeg tenker å lage et omvendt surprise-party i år hvor jeg er den eneste som vet når og hvor feiringa finner sted og alle de 300 som kommer vet ingenting før "supriseeeeee!!!!!", særlig...Det blir ihvertfall karaoke, 100% sikkert.

Enkelt og ikke greit...

I går var jeg så heldig å få besøk av en venn som ville lage middag til meg! Og selv om jeg hadde spist gryterett i fire dager kosta det meg ikke en kalori å spise det en dag til når noen andre kokkelerte. Det er tilsynelatende en rett folk flest kan og har som sin signatur, men det skjønner jeg godt! Billig og lett mat. En god gryterett bør stå minst en time og putre og da er det ekstra koselig om man tilbringer den timen sammen med noen. Da kan man prate om tykt og tynt, høre på musikk, spille litt musikk, drikke litt vin kanskje og vips så er maten klar! En annen ting er det at folk burde spise sammen oftere. De burde lage mat sammen og spise den sammen selv om de ikke bor sammen. Jeg er sikker på at grandiosa hadde gått konkurs om nordmenn ble flinkere til å møtes over grytene, og jeg oppfordrer herved alle til å komme sammen i matens navn! Det viktigste er ikke å briljere, men å delta:)

Etter gårsdagens ordentlige måltid med påfølgende mini-ramling utpå kunne jeg tillate meg litt slapp linje i dag. Utpå kvelden i går ble samtale-emne ost og jeg visste at middagen i dag måtte bli ostebasert. Det er et produkt som jeg ser på hver gang jeg handler på sultan, men som jeg aldri kjøper fordi det er litt dyrt, inntil i dag. Jeg gikk ens ærend dit for å kjøpe det, nemlig Mozzarella-sticks, ost i pølseform!! Mer stræsha enn det blir det ikke så jeg spanderte like så godt på meg en boks coca cola også siden skaden allerede var skjedd. Så bar det hjem for å lage noe lettvint usunn mat. Jeg følte overhodet ikke prestansjonsangst heller fordi når noe skal ligge i 7 min på 200 grader oppi en form skal det litt til å fucke opp...

trodde jeg...

Ja, sånn går no dagan...Men jeg gir ikke opp! Jeg kommer kanskje ikke til å kjøpe mozzarella-sticks igjen, da de smakte mest deig egentlig, men jeg kommer til å lage mat igjen, det er sikkert som en safe!

The last suppe...

Ja, da var gryteretten spist opp mye fortere enn planlagt og jeg må ty til fryseren som inneholder stort sett bare enda mer gryterett. Bortsett fra noe jeg er ganske sikker på er suppe...

For en god tid tilbake ble jeg nemlig inspirert av Liebling og ville lage røbetsuppe. Den ble ikke så ille på smak faktisk, men det opparbeidet seg et forferdelig lufttrykk etter inntak så jeg slengte resten i frysern til en dag jeg ikke har planer om å være sosial som i dag...

Mitt første minne om suppe er fra da jeg i 5 års alderen datt ned fra et tre i barnehagen med kjeften først og måtte spise suppe med sugerør i en uke. Dette var på 80-tallet før de begynte å kappe greiner og file steiner rundt om i Norges barnehager, og lenge før Lana Del Rey looken...


Mitt andre minne er fra filmen "Svampe". Der eter de på et tidspunkt spinat-suppe med egg oppi, og jeg kunne ikke skjønne hvordan de hadde fått til å lage grønn tomat-suppe! Det så jo helt sjukt ut!! Dette var lenge før jeg flytta hjemmefra hvor det fantes bare tre typer suppe; kjøttsuppe, blomkålsuppe eller tomatsuppe med egg og makaroni...Forøvrig, hva skjedde egentlig med deg Martin Bliksrud? Slå på tråden om du leser bloggen min og vil ta en kaffe en dag da:)

Men nok om suppe! Den må uansett tine i 40 timer før jeg kan spise den så...Istede skal jeg nå presentere første bilde fra fryser fotoshoot´n! Det gjelder en godbit av de sjeldne som hadde gjemt seg bak suppa langt der inne:

Nemlig en rull lungemos fra 2009! Den kommer fra en tid da jeg hadde ambisjoner om å handle og fore meg opp på så billig mat som mulig, men akkurat denne ble liggende med tanken. Det står på at den bare skal slenges rett i stekepanna, men hvis det er slik at dette er lunger most i en blender og tømt oppi en pose får jeg meg ikke til å gjøre det! Det høres så beyond kvalmt ut og så sulten håper jeg at jeg aldri blir. På http://forum.lavkarbo.no derimot lovprises denne "retten", men jeg vet ikke hva lavkarbo er engang så dette slipper jeg heldigvis å ta stilling til. Alt jeg vet er at hvis jeg skal spise hjerte, lunger og hodekjøtt, som visstnok også finnes i lungemosen, skal det være fordi jeg er eneste overlevende etter et flykræsj og ikke en dag før!

Og så en morsom liten diggresjon helt til slutt: Vi vet ikke hvordan vi skal ende våre dager bortsett fra de som tar saken i egne hender da. Men det kan plutselig feks skje at en fattig student er så smart å plukke hestekastanje fra alle parkene i Bergen for å lage små julegave-delikatesser og plutselig utsletter hele sin familie hadde det ikke vært for en årvåken biologilærer!...Det er ikke alltid slik at når tanken er god er allting godt, men det viktigste er å prøve for :

stas eller stusselig?

Å være god til å lage mat var en gang sett på som en kvinne sin viktigste egenskap nest etter å føde barn. Og hadde du mye å ta i var det ikke bare mye å være glad i, men det var også et tegn på at du tilbragte endel tid på kjøkkenet.

Mitt første minne om denne kvinne-rollen, nest etter min mor og mine bestemødre, var fra tv-serien "Livet med Larkins". De fleste drømte nok om å være som Catherin Zeta Jones, men jeg drømte om å være mamma Larkins; God til å føde barn og god til å lage mat! Og som i ny og ne kunne drikke sjampis i badekaret eller få høykolesterols-frokost på senga fordi hun hadde bursdag feks.
Det jeg likte spesielt godt med mamma Larkin var at hun så ut til å like sin plass på kjøkkenet omgitt av flådde ender og blodige kaniner. Nå og da kunne pappa Larkin gi henne en liten klask på rompa mens han hang over grytene med sigaren sin, i håp om en liten prøvesmak. Og mamma Larkin ble "streng" samtidig som hun lo. Sånn skal det være, tenkte jeg, sånn blir det når man blir voksen! Da bor man på landet omgitt av barn og dyr og kaos av den deilige sorten og lager mat dagen lang, tar aldri av seg forkle, men bare ler og er lykkelig...

Men det jeg ikke skjønte som liten var jo for det første at en sånn "pakke" ligger ikke på gavebordet og venter på deg den dagen du blir konfirmert og for det andre så skulle tidene bli helt anderledes når jeg ble gammel nok enn det de var på Larkins´ tid. Nå skal man spise enten uhorvelig stusselig sunt eller urimelig farlig usunt, eller være rik og gå på alex sushi hver dag, noe jeg ville gjort...
Ikke minst så har man ikke sju små som skal fetes opp eller en skrubb som kommer hjem kl 16 og forventer dekka bord. Nei stort sett er det bare hunden som håper på at noe skal ramle ned mens du står ved benken og kjøkkenbordet har ikke vært brukt siden sist jeg hadde gjester til middag.
Skuffelsen over denne realiteten har jeg kommet over nå, dog jeg gjerne skulle hatt et badekar og drukket sjampis i til tider, men det jeg ikke er kommet over er det umåtelige talentet til å lage mat jeg trodde du bare skulle ha i deg fordi du var kvinne! Altså, muligens er det slik at sånt kommer med "pakken", men hva om man ikke skal ha den pakken da og bare feks er hypp på bra mat? Må jeg føde masse barn før jeg blir god? Drikke mer sjampanje og spise mer høykolesterol-frokoster, eller bare le og være mamma Larkin lykkelig på egen hånd? Når min mor og hennes mødre er så heidundranes flinke på kjøkken, ja selv min søster (som by the way har født to barn....just saying...), hvorfor er da ikke jeg det også? Sånt burde jo være genetisk betona!! Jeg skal ikke bli helt softis her, men tenk alle dagene jeg har igjen å leve da og all maten jeg har igjen å spise, hvordan skal det gå når ting ser sånn ut?

Jeg ler heldigvis fortsatt av meg selv og tenker pytt pytt, jeg kan ihvertfall lage risboller og gryterett. Men sånn i det lange løp grenser jo dette til krisemaksimering kostholdsmessig! Det hjelper liksom ikke å handle fersk og god mat når den blir stående i kjøleskapet til den går ut på dato og mugler. Sånt er ikke lov, egentlig. Og siden jeg ikke liker å kaste mat så blir den stående også, lenge!! Hvis jeg hadde dødd feks og ble funnet etter en uke ville de rettsmedisinske bare konkludert med at hu der har vært dæv i månedsvis stakkar, bare se inn i kjøleskapet! Og med alle de e-stoffene jeg har i meg går sikkert forråtnelsesprossessen rimelig sakte også...

Nei huff, det er på tide å ta i et tak! Hadde jeg ikke hatt noe valg i matveien, som hunden min på en måte ikke har, så ville jeg sikkert også spist tyggegummi og kebab fra gata. Når påska er over nå skal det bli andre boller enn de oppi Sodd-boksen og jeg starter i dag med (trommevirvel): Gryterett! Perfekt når man har mye mat som må brukes opp og du trenger middagsmat til en uke...
Så føl deg inspirert om du er en mamma Larkin eller ikke, jeg har planer om å lage troika-kake foråsiresånn...En gang klarte jeg jo å bake en 1-2-3 kake! Nei, jeg akter å bevise at talentet ligger der; if there is a will, there is a way!! Eller noe sånt...








Og for ytterligere inspirasjon til kjøkkenet/livet:

http://thepiratebay.se/torrent/5504666/The_Darling_Buds_of_May_-_1991_Mini-Series

Et lys i ernæringsmørket...

Å blogge om mislykka matlaging er ikke bare en måte for meg å ta min manglende evne til å lage mat med et smil, men det er også ment som et lettelses sukk for alle der ute som sliter med å lage seg noe bedre enn en gradiosa eller pølse med brød. Noen ganger spiller instilling en mye større rolle enn evne og denne bloggen ble til fordi jeg ville få en bedre instilling til matlaging, selv om evnen ikke strakk til. Øvelse gjør mester og så lenge man kan le av å drite seg ut kommer det alltid noe godt ut av det hele. Jeg hadde ikke forventet det, verken at noen skulle lese bloggen eller føle seg bedre av den, men i dag fikk jeg en veldig hyggelig beskjed på facebook fra en venn:

Ja, jeg kan ikke si annet enn selv takk, for dette inspirerer igjen meg til å kaste meg over grytene nok en gang med godt mot. Og hvis jeg kan være som Rasmus sier: "et lys i ernæringsmørket", er det verdt all verdens mislykka matlaging...

God påske

Ja, da har jeg tatt den store obligatoriske handlerunden i forkant av påskens stengte butikkdører og som det ordensmennesket jeg er gjenstår det ikke mye før påska kan ofres inn. Det begynner å bli en stund siden mitt siste blogg-innlegg og hvis jeg nevner i samme slengen at jeg nå er blakk kan du bare legge sammen de to og selv forestille deg grunnen til det...En liten funfact er at det nærmer seg photo-session av fryseren, som jeg ikke har tint av på 3 år og hvor et isberg flytter inn i stua mi når som helst, men ikke riktig enda... Vurderer å kjøpe et Smeg kjøleskap, bare fordi det er fint, men siden det ser ut til at jeg har ødelagt en vidvinkel-linse som ikke er min og sikkert må begynne å prostituere meg for å betale for det, kan jeg se langt etter noe nytt i det hele tatt...dessuten er design-ting rett og slett litt skamfult å ønske seg og ihvertfall et kjøleskap når man ikke kan lage mat engang. Ikke er jeg noe særlig til Patrick Bateman heller...


Men tilbake til det glade budskap om min gjenoppstandelse som blogger. Jeg går en fin høytid i møte med alle nødvendige komponenter i hus og det eneste som mangler nå er en flakse rensende vin. Med henhold til at jeg skal være tilstede under årets Inferno-festival som en slags presse-figur spørs det om en 3-liter trengs faktisk. Det blir mye sverte i hjertet kan jeg tenke meg og jeg kommer til å stå i fare for å bli satanist innen lørdag. Mulig jeg ringer en kirketjener og spør etter det beste altervin-merket for størst mulig effekt. Dog jeg mistenker at Den Norske Kirke har akkurat de samme kriteriene som meg når det kommer til vin, nemlig den billigste. I tillegg fikk jeg i dag et lykke-symbol av en kompis, som syntes jeg trengte det, så da burde jeg være klar for all verdens motgang. I år er det visst dragens år, som er symbolet for lykke og 2012 er visstnok året for å bli samboer, gifte seg og få barn! Og med det ønsker jeg dere alle lykke til med det og håper dere får en trivelig påske med masse god mat og krim og alt det der. Jeg for min del skal stort sett bare nyte et tommere oslo i ro og mak...